Heartlift historien

Målet er at initiativet har ein økonomisk og bærekraftig  verdi for kvinner i Afrika og ein emosjonell verdi for kvinner i Norge. Ein kunnskapsberikande verdi for barn i Afrika og ein empatisk verdi for barn i Norge

Alt handlar om engasjement i møter mellom mennesker. Heartlift skal skapa endring.

Etter en tur til Gambia for fire år sidan bestemte eg meg for å bli ein sosial entreprenør og bidra med konkrete tiltak. Eg har gått nokre rundar frå kvinner i Gambia som syr vesker av brukte klær frå kvinner på Snarøya, til vesker laga av brukte jeans. Heartlift vesker og bøker er sosiale produkt. Det skjer stadig utvikling og forandring. Det første Heartlift sy senter er opna og no er det Heartlift helsesenter som står for tur. 

Historia er publisert i boka; Vilje til ending, Sosial entreprenørskap på norsk. Les den under her:

Heartlift med hjertebank 

Oldefar var gründer. Det var i Amerika han fikk inspirasjon til å tegne skoen, som lenge før den mektige naturen med smale fjorder og stupbratte fjell, ble et varemerke for bygda Aurland. Da jeg var liten var det godt å besøke skomakerverkstedet. Fremdeles kan jeg erindre lukta av lær og kokekaffe, hyllene fylt med nylaga sko, vegguret i harmonisk takt med arbeidsrytmen, det lune humøret og skrønene til de kjente og kjære karene i blå kjeledresser. Omsorgen. Skoen er et produkt av lær, men lesten er skapt under et levende engasjement i møter mellom mennesker. Jeg har alltid trodd, og tror fremdeles, at det er derfor ingen annen sko former seg bedre etter foten enn Aurlandsskoen, den blir en del av deg.

Akkurat det samme ønsker jeg å kunne si om produktet Heartlift  bag . Et flerdimensjonalt varemerke med en hjertelig helhet. Norsk designet, sydd av fattige kvinner i Gambia, delvis basert på gjenbruk av klær fra velstående kvinner her hjemme. En dag vil blondekragen fra blusen til Line og baklomma på jeansen til Mari være sammensveiset med håndplukkede stoffer fra markedet i Serekunda. Materialet vil sammen forvandles til en ny tilværelse og bli en del av et travelt gatebilde i en europeisk storby eller på nærbutikken i en furet værbitt bygd.  

Oldefaren min er en inspirasjonskilde, det samme er Nobel fredsprisvinner Mohammad Yunus, som viser at mikrokredittlån fremmer entreprenørskap og setter hver enkelt fattig, spesielt kvinner, i førersetet i eget liv. Jeg var heldig å få møte og snakke med Nobelprisvinneren. Et menneske som stråler som om hele sola var inni han. Til meg ga han, ikke bare en gnist, men en flamme av motivasjon til arbeidet med Hjertebanken, et fond som blant annet skal hjelpe afrikanske kvinner til å skape sin egen levevei, forsørge seg selv og barna.

Hvorfor bag?

Vi mennesker blir båret av våre nærmest når vi blir født og etter at vi dør. Den avmålte tiden vi har på jorden, mellom fødsel og død, bærer vi selv. Vi bærer vår egen historie, gjennom dager og netter med glede og sorg, kjærlighetens lidenskap og lidelse, tro og tvil, undring og forundring. Løyndommer. Dette har vi til felles, svart som hvit. De rike bærer stresskofferter eller håndvesker, ulike fasonger, italienske merker i alle regnbuens farger, glitrende eller enkle, alt etter hva motebildet dikterer. Med innhold av dokumenter eller make up for vakre smil og skarpe blikk, samt lommebøker, sprekkeferdige av behov for å kjøpe mer velstand, som bæres hjem i plastposer til utstillingsvinduet. Nye plagg, følelsen av å fortjene det, kan ikke motstå fristelsen til å kjøpe den røde stilige kjolen. Brukes en gang. Hver dag bæres pose etter pose med matvarer, like fulle som de som skal spise middagen og desserten er mette, stappmette. De minste barna bærer skolesekker, blåe med actionhelter eller rosa med prinsesser. De større, sekker med sportsmerker eller skuldervesker som minner om postveska, den gangen postmannen slo opp lokket på veska med høgre hånden og bladde med fingrene gjennom kommunale brev, purrebrev, parfymerte brev.

Fattige bærer bulter, bomullsstoff eller gjennomsiktige plastposer som er knytt godt sammen for å beskytte det verdifulle innholdet, kanskje alt som eies av jordisk gods. Som regel er det kvinner som bærer. Barnet på ryggen og på hodet bæres leirkrukker, eller plastdunker med vann fra brønnen, eller det daglige brød i bastflettet kurv. Kvinnene er i vater, som en vekt, rake, med sterke hender som vektskåler i enden av tynne armer.

Kjøp en – gi en

Jeg brenner for å bruke enkeltpersoners kjøpekraft til å gjøre noe for andre. Heartlift  bag  skaper livgivende arbeid til afrikanske kvinner. Tenk den gode følelsen det er å kunne shoppe en tøff veske til deg selv og samtidig glede deg over at investeringen er med på å redusere fattigdom! Bruken og forsøpling av plastposer blir mindre, så miljøet applauderer valget, men det er enda flere som jubler, blir berørt og løftet. Ved å kjøpe en bag gir du en skolesekk til et afrikansk barn. Først vil kunnskapen bli lett å bære for ivrige svarte jenter og gutter og etter hvert fylles sekken opp med geografi og kjærlighet. Heartlift  bag  her et enkelt prinsipp; Kjøp en – gi en.

Drivkraften min er å motivere og inspirere til fornyelse, å arbeide direkte med mennesker, å hjelpe enkeltpersoner til å hente fram kraften i seg selv. Direkte overføring av ”hjertekraft for læring”, uten tungrodde fastlagte prosesser. Sentralt dirigert tradisjonell bistand virker ikke alltid. I vår hverdag, i våre lune, bjørkevedfyrte stuer, i bylarm, utenfor allfarvei blir pengepunger åpnet og rause kroner, fylt med omsorg og god samvittighet, havner i bøsser, midler som skal forvandles til et nytt liv for mengder av fattige utenfor Norges grenser. Dessverre erfares at pengebunkene blir klamme og verdiløse ved ikke å nå fram til de trengende enkeltmenneskene. Stortromma i u- landene forsyner seg grovt, de spede tonene overdøves. Klangen og egenarten blir ikke hørt. 

 Human globalisering

Jeg reflekter over hvorfor noen klarer seg godt i livet, mens andre går til grunne. Hvordan påvirkes vi når vi bare mottar, uten selv å yte?  Jeg arbeidet en tid i Israel og erfarte betydningen av å være fri, - og fordomsfri.  På veien til Eilat passeres Dødehavet – 417 meter under havflata. Dødehavet – ingen utløp – vatnet kommer bare inn, ingen mulighet til å strømme ut igjen. Opphopinga av salt har drept det – dødt for glød og energi. Området rundt er trist og grått. I motsetning til Genesaretsjøen som ligger få mil unna. Genesaretsjøen er et grønt og frodig område og lever fordi det er fri flyt, åpent utløp, Som naturen er det også slik med oss mennesker at vi vokser, blir levende og trives når vi fritt gir av oss selv og ikke minst får tillit og mulighet til å skape vår egen levevei.

 I vårt travle forbrukssamfunn synes jeg vi må begynne å ta enda mer vare på de edle omsorgsverdier og deretter være med på dugnaden for en bedre verden. En human globalisering.  Vi kan alle bidra med det vi kan, vår egen grunntone, til å gjøre konkrete handlinger som gir muligheter og resultat for enkeltmennesker.

Min yngste sønn, Jakob sa spontant, en vakker dag,” hadde jeg hatt en annen mamma, hadde jeg elsket henne tusen ganger” - pause, han så opp på meg med lure øyne, jeg stusset, så kom det forløsende, ”men siden jeg har deg, elsker jeg deg uendelig- langt ut i verdensrommet, rundt månen, stjernene, solen og inn i konglene ” - et eksempel på å tenke stort, det er noen ganger lite som skal til for en god forandring og vi må gjøre halleluja, ikke bare si det!  Ved å praktisere omsorg blir vi omsorgsfulle.

”Enhver står ensom på jordens hjerte, gjennomboret av en solstråle. Og plutselig er det aften” Salvatore Quasimodo

 Litt om en vid verden

Barndommen min på Voss var stort sett forutsigbar og trygg.  Vi barn hadde stor frihet til leik og galskap ute i naturen. ”Verdi er vid, men Voss er vidare” fikk vi inn med morsmelka. Kanskje denne optimistiske, for oss, sannheten, er noe av årsaken til at bygda har fostra mange helter og henta heim rekordmange OL- medaljer?  Gjennom traktordur og lukta av fersk gjødsling som svei i både øyner og nese sprang vi om kapp nedover bakkene. Det var tirsdag og tid for nytt Donald Duck, lektyre som skulle vise seg å gi inspirasjon til en større forståelse av oss selv og verden.  Jeg glemmer ikke den tirsdags utgaven Donald, Ole, Dole og Doffen møtte Firkantfolket i Eggemysteriet.  Det spesielle med Firkantfolket var at de snakka vossamål – vi ungdommer vart både sinte og stolte – sinte fordi folk med firkanta hode, nese og klær kunne tillate seg å prata vossamål – og stolte fordi bygda vår vart synlig i et blad der handlinga stort sett foregår i Andeby. Bortsett fra å ha sett en neger på jernbanestasjonen året før, er dette mitt første ”hjertebankende” møte med mennesker fra fremmed kultur. Fra den dagen startet prosessen med å forstå at det er møter med alle typer – også de som er firkanta, som lærer oss respekt og toleranse – slik at vi blir oss selv.  Utferdstrangen og en nysgjerrighet til å bli kjent med mennesker meldte seg, og fremdeles har jeg det slik at når jeg kommer tilbake fra en reise, har jeg en ny på gang.

Møter mellom mennesker

Januar 2008. Jeg er i Gambia, det tredje fattigste landet i Afrika.  Jeg våkner til bønner fra moskeen. Bønner om å slippe sult, å bli frisk fra malaria, slippe unna Aids døden. Bønner om utdannelse, en framtid, få barna på skole. Bønner om frihet til å tjene til livets opphold. Bønner om forandring. Samtidig, fra bølgeblikktaket over meg, forteller utålmodige fugler at det afrikanske lyset snart er på. Håpet. Morgenstunden er hellig for befolkningen i landsbyen ved Brefet Camp. I en finérhytte, liggende i en halmseng, på et slitt, men fremdeles fargerikt batikklaken, erindrer jeg en kjølig, stille natt med utrygge bjeff fra hunder, svake tromme rytmer og eimen av bål. Det er da jeg bestemmer meg. Jeg kan ikke ligge på latsiden som turist lenger og vente på endringer, vente på at bistandsmønsteret brytes.  Jeg vil gjøre tilværelsen bedre for menneskene her med handlinger som skaper engasjement i lokalmiljøet hjemme. Tankene og ideene forsterkes av soloppgangen, det rosa lyset som flommer over Gambia- floden, pulsåren i den hjertevarme landstripen.  Det rike fuglelivet i regnskogen starter dagen flerstemt, mens en ape svinger seg i et majestetisk gammelt Baubab - tre, selve symbolet på Afrikas røtter. Omgivelsene minner om Jungelboken, men du treffer ikke løvenes konge en tidlig morgen på savannene i Gambia. Den største skatten er menneskene, kulturen fra de åpne, blide, nysgjerrige menneskene. Til tross for uforutsigbare, ofte ubarmhjertelige levekår, gir menneskene varme, rause blikk som skaper nærhet i øyeblikkene.  Frøet til å gjøre en forandring, løfte vanens blikk, løfte hjerte, er sådd. Heartlift bag  skal bli symbolet på budbringeren av engasjement i møter mellom mennesker.  Det andre tydelige inntrykket er plastposene langs veikanten, i landsbyer, på markedet, overalt. Behovet for et samarbeid om Heartlift  bag er åpenbart.

 Næringsrikt påfyll

Jeg returnerer tilbake til Gambia noen måneder senere. Bagasjen min inneholder femti kilo engelskbøker og mattebøker fra Snarøya skole og fotballer fra Snarøya sportsklubb. Noen av bøkene som lever fattige liv på et mørkt lager, får nå en rik tilværelse blant lærevillige afrikanske barn.  For de heldige som har råd til skolepenger, er det likevel ingen garanti at det finnes skrivepulter, heller ikke bøker, skrivebøker, men en liten plass på trebenken er det de små rumpene får tilbud om. Lydhøre og konsentrerte lytter de og gjentar i kor, etter lærerens uttalelse av nose, face, mouth, som også er krittegnet på den ujevne svarte tavla. I skoleuniformer er barna stolte av den vitamininnsprøytingen undervisningen tross alt gir. Mange, ofte uten påfyll av annen næring den dagen. Utenfor klasserommet er det samme dekke av sand som inne. Til stor begeistring blir fotballene tatt i bruk med triksing, dribling, kampen er i gang og ingen bryr seg om støvet, varmen, insektene. Det er som om tilstedeværelsen omkring den runde lærkula vekker igjen den store drømmen om Champions league.  Jentene ser på. De leker ikke med ball. Det er guttene og mennene som leker. Kvinnene arbeider, hjemme og på markedene. I Gambia er dyrking av peanøtter og turistnæring det primære. Turistene svikter.  Enda en grunn til at det er kvinnene som må mobiliseres til å sanke flere og andre typer frukter til livets opphold. Kvinnene tar ansvar for barna, de gamle, familien, landsbyen og de må sysselsettes, skaffe sin egen levevei, tjene sine egne penger. Slik ønsker jeg at kvinnene ved Fajara Skills Developement Centre skal utvikles. Senteret skolerer vanskeligstilte unge kvinner til en selvbærende framtid. For tiden undervises rundt 200 unge kvinner i frisørfaget, matlaging og søm. Undervisning i engelsk, fransk, hygiene, regnskap og entreprenørskap inngår, og det trengs ressurser på alle plan, blant annet flere manuelle symaskiner og undervisningsopplegg.

Våren 2009 sender jeg mer enn 50 sekker med klær fra Snarøya til Gambia. Iherdige Snarøya Kvinne - og familielag arranger brukttøysalg to helger i året, vår og høst. Brukttøysalget er et av de største i landet. 70 prosent av inntektene går til dem som selger klærne og 30 prosent til kvinne- og familielaget som blant annet driver barnehage og har igangsatt servering av varm lunsj til elevene på ungdomsskolen. Sekkene som sendes inneholder pent brukte klær som ikke ble solgt og som eierne derfor ønsker å gi til veldedighet. Slik blir gjenbruksverdien god for oss og stor for de nye mottakerne, våre afrikanske søstre, som dels har videresolgt plaggene og bruker pengene til innkjøp av symaskiner.

Ved at gambiske kvinner syr bager som kombinerer brukte klær fra velstående norske kvinner med afrikanske stoffer, skapes nye verdifulle historier i møter mellom mennesker.  Denne ideen kan med fordel gjennomføres i andre lokalmiljø og i andre land – en Heartlift  bag har ingen grenser i utbredelse. 

 ”Think global act local”

Jeg tror at vi her hjemme vil blir rikere mennesker av konkret sosialt samspill med omsorg og handling. Gambia og Snarøya er ytterpunkter. Kontrastene er som natt og dag, fattig og rik.

Ved å samarbeide med lokalmiljøet på Snarøya/Lysaker, der jeg bor, ønsker jeg å lage et spleiselag som gjør det mulig å videreutvikle prosjektet. Sammen kan vi skape en lokal bevegelse med varig verdi.

Snarøya skole har en årlig aksjonsuke der elevene, i stedet for lekser, gjør små jobber til inntekt for barn som trenger det. I løpet av uka arrangeres åpen skole med salgs- boder og talentkonkurranse.  I år er det SOS barnebyer som er den heldige mottaker av inntektene.  I 2004 gikk pengene til fotballklubben Dyoc i Tanzania. Bakgrunnen er Norway Cup, der laget til tvillingguttene mine, som da var 13 år, endelig fikk spille mot et afrikansk lag. Dyoc er suverene og vi foreldre og barn heiet dem videre til seier i finalen. Guttene fra Snarøya er svært ivrige og vil gjerne bli bedre kjent med sine nye afrikanske venner. Kost og losji blir ordnet og vi er sammen med dem de siste fem dagene av Norges oppholdet. Det er mye positivt i dette møtet, og spesielt flott å oppleve empatien hos tenåringene våre når guttene fra Tanzania forteller historier om hvordan de har det hjemme, historier om å bo hos bestemor, en slektning, fordi mamma og pappa er døde, av aids. Begge to, døde. Historiene setter spor.  Sønnene mine, Isak og Henrik er svært opptatt av å adoptere en gutt og sender meg blant annet tekstmeldinger med ”plizz, plizz - vi MÅ adoptere!”  For å vise at vi har et annet valg, blir sportsklubben og skolen engasjert. Med stor entusiasme blir det en nær og tydelig aksjonsuke der de innsamlede midlene gikk til skolepenger til glede for våre venner i Tanzania.

Ved neste års aksjonsuke ønsker jeg at samarbeidet med lokalmiljøet også inneholder sosialt entreprenørskap. Det å stå sammen, til glede for andre og oss selv, basert på den enkle gylne regel; ”Den største gleden du selv kan ha det er å gjøre andre glad” forstås unisont, barna i barnehagen, de gamle på eldresenteret. Regelen virker når vi husker å praktisere den. Hver gang. Her i Stabækland, sier vi – ” Alltid, Uansett”. Ethvert menneske har et ønske og dermed en kapasitet til å medvirke på en meningsfull måte til økonomisk og sosial utvikling. Vi har alle et ubenyttet potensial, om vi bor på Snarøya, Norge eller Banjul, Gambia. 

Engasjement med varig verdi

Prosjektet organiseres i Hjertebanken  og det baseres på samarbeid. Snarøya kvinne- og familielag  bidrar med overskuddsvarer fra Brukttøysalget, livgivende verdier til kvinner og familier.  Snarøya Sportsklubb  bidrar med fotballer, sko og drakter. Snarøya skole  arrangerer aksjonsuke der inntektene går til skolegang for barn i Gambia. Eksempel på salgsaktivitet kan være ” kjøp en pose ris og gi en sekk ris”, kjøp en myggspray og gi ti myggnett” I tillegg samles inn penger til forsendelse av en container som fylles med skolesekkene, klærne fra Brukttøysalget, skolebøker, fotballer, sykler, mobiltelefoner, skolemøbler, medisinsk utstyr - og ellers det folk ønsker å gi.  Ved å reise ned og ta imot forsendelsen, kommuniseres direkte med mottakerne. Bilder av skolebarn med gaver fra oss, en bok, en sekk ris til familien, bilde av klikk klakk skoene til Emilie som får nye føtter, blir en god opplevelse for barna på Snarøya skole. Det samme skal barna i Gambia oppleve ved å motta bilder og historier herfra.

Næringslivet på Fornebu  er med på spleiselaget i form av skolesekker og sponsormidler - en involvering i Heartlift  som et ”Corporate sosial responsibility” program. Et program der ansatte i bedrifter konkret formidler kompetanse og hjelp til selvhjelp for kvinner i Afrika. Her er mange spennende muligheter for utveksling og interaksjon.

Det jeg personlig bidrar med er administrasjon og videreutvikling av den sosiale forretnings tanke. Jeg står for kontinuerlig oppfølging av arbeidet, forsendelsen, PR, markedsføring, arbeidet med distribusjon av Heartlift  bag her hjemme, fordeling av skolesekker i Gambia, opplæring av de afrikanske kvinnene, oppfølging og kommunikasjon med skolene. Til dette arbeidet trenger jeg en sponsor, en samarbeidspartner, som kan lønne mitt arbeid, som et ledd i bedriftens samfunnsansvar.

Den dagen vi møtes på lokalbutikken Meny, med en Heartlift bag til å bære føden hjem, ser vi at vi har vært med på en endring – og den dagen vi møter en stilig italiener med en slik bag, i Italia, forstår vi at vi er med på og utrettet noe lokalt som har fått globale følger. Takket være godt samarbeid og troen på et engasjement med varig verdi i møter mellom mennesker.